Ja, der var jeg tilbake i byen, Matatiele. Her skal vi nå være frem til turen hjemover begynner. Vi har hatt det veldig fint oppe i Maboloka, hvor vi har bodd de siste tre ukene. De frivillige damene som jobber på senteret er helt fantastiske. At folkene i landsbyen heller vil ha besøk av dem enn å gå til klinikken/sykehuset forstår jeg godt. De har mye omsorg og tar seg av pasientene så godt de kan. De er ikke utdannede helsearbeidere, så de kan derfor ikke utføre så mange prosedyrer osv. Likevel er de ufattelig flinke. Forrige uke hadde vi undervisning om hvorfor det er viktig å drikke vann og onsdag hadde vi undervisning i førstehjelp. De lærte førstehjelp raskt og var veldig engasjerte. Jeg trodde det skulle bli vanskelig å undervise dem og at de skulle syns at det var kjedelig, men jeg tror de likte det veldig godt. Det var utrolig gøy.
Både sist uke og denne uka har det vært vanskelig å få tak i pasienten som jeg og Monica har fulgt opp. Hun har vært i byen og på sykehuset. Onsdag fikk vi endelig tak i henne. Da fullførte vi sammen den oppgaven vi hadde gitt henne. Jeg vet ikke om alle husker det, men vi gav henne for et par uker siden to ark og to tusjer. På det ene arket skulle hun skrive opp alt som var tungt i livet med tanke på Hiv-sykdommen. På det andre arket skulle hun bruke den andre fargen til å skrive opp alt det positive hun hadde i livet. Hun fikk faren med seg til å hjelpe henne. Vi rådførte henne litt under veis og til slutt var begge arkene fulle. Hun opplevde mye av tilværelsen som tungt, men det som var litt fint å se var at hun hadde veldig mye positivt i livet, som hjalp henne med hverdagen. Det som var fælt med henne var at hun hadde hatt en kjærest som hun fikk to barn med, men som senere stakk av. Jeg vet ikke om han stakk etter det ble kjent at hun var Hiv-positiv eller ikke, men det er vanlig at mennene rømmer hvis kona blir syk av HIV. Foreldrene til denne damen er de som nå tar omsorg for henne. Hun tar ARV-medikamentene to ganger om dagen og de skal taes sammen med mat. Hun har ikke en gang råd til mat disse to gangene for dagen. Når immunverdien er under 200 har sykdommen gått over til AIDS og vår pasient hadde en verdi på 13. Dette fikk vi vite siste dagen og vi hadde ikke tidligere trodd at hun var så syk. Da vi kom til henne på onsdag hadde hun akkurat vært nede på senteret for å be om hjelp til mat. De skal hjelpe henne med å få legen til å søke om økonomisk støtte pga at immunnivået er så lavt. Da vil hun få rundt 900 rand (nesten 700 kr) i måneden. Noe som hjelper betydelig på. Hun var veldig trist på onsdag fordi vi skulle dra og det var kjempe tungt å forlate henne. Etter å ha fulgt henne opp over denne perioden, har vi blitt godt kjent med henne og knyttet sterke bånd. Foreldrene var også veldig takknemlige for at vi har hjulpet henne til å tenke positivt. Og faktisk så tror jeg at det vi gjorde hos henne har hjulpet. Jeg håper i alle fall det.
Tirsdags kveld hadde vi avskjeds-braai (grillfest) oppe i Maboloka. Vi norske, Nomsa og Puseletso (som jobber på ”gjestehuset”), Richard (sjåføren vår) og Alice (sjefen på senteret), pluss Alices datter og nabogutt og noen naboer av Puseletso som bare dukket opp. Nomsa lærte oss å lage masse sørafrikansk mat som vi hadde til grillmaten. Tror jeg må prøve meg på det når jeg kommer hjem. Richard kjørte bilen sin på baksiden av hytta, hvor vi skulle grille. Vi koblet en ipod til anlegget i bilen og hadde masse bra dansemusikk. Datteren til Alice, på 8 år, danset hele kvelden. Vi spiste nydelig mat og koset oss sammen hele kvelden. Virkelig en fin avslutning på et fint opphold.
Da vi var ferdig med førstehjelpskurset og skulle dra fra senteret på onsdag, sang og danset alle til oss. Samme dansen og sangen som de hadde da vi kom. De kom og tok oss i hendene mens de sang, akkurat som første dagen. Det kjentes ut som vi nettopp kom dit. Vi gråt alle da vi forlot dem. Det var helt forferdelig. De damene gjør en så fantastisk jobb med de syke i landsbyene rundt senteret. Også er de fleste av dem selv HIV-positive og mange jobber frivillig. Senteret som Alice har bygd opp hjelper svært mange, både pasientene og de som jobber der.
Da tårene var tørket og vi var tilbake i Matat igjen var det litt godt. Vi bor nå hos Lucky, som jeg og Monica sov hos første natten her nede. Han er sendt på det hotellet vi var på sørafrikansk aften hos (hvor vi smakte på kutarmer, blæhh), mens vi fire jentene har tatt over leiligheten. På søndag flytter vi inn hos en familie som bergenserne nå bor hos. Der skal jeg bo i en og en halv uke, til Jørgen kommer. Så blir det b&b resten av oppholdet. I dag har vi hatt fri, siden vi skal ha seminar fredag og lørdag. Med sol i dag, ble det derfor litt soling oppe ved bassenget. Deilig. Hvis det fortsetter sånn slipper vi kanskje å komme hjem som bleikfiser likevel. Det er i alle fall godt å være tilbake i byen igjen. Nå har vi strøm, internettcafè, dekning døgnet rundt, do/bad i samme bygg som vi sover i, matbutikker og et bakeri hvor vi får kjøpt grovt brød. Jeg er sjitlei av å spise fint brød, så det var virkelig godt. Det har blitt lite trening og mye usunn spising den siste tiden, så nå har jeg og Nina inngått en avtale om en time jogging hver dag og litt sunnere matvaner. Nå går jeg rundt med en vanvittig gangsperre i lårene, etter å nettopp ha begynt opp igjen med trening. Men jeg trøster meg med at den går bort om jeg fortsetter å trene.
I dag og lørdag skal vi ha seminar med en psykolog, Judy, fra 12-18. Vi aner ikke hva det går ut på, men det blir sikkert spennende. Vi har fri søndag, før vi så begynner med siste del av praksisen på et tuberkulosesykehus for barn. Vi har fått høre fra bergenserne, som har vært der tre uker nå, at det er ganske dårlige forhold der. De får ikke lov til å leke med barna, fordi det blir så fælt når de drar og ingen kan leke med dem. Selv ligger de ansatte og sover om dagen. Den ene studenten hadde tatt tiden en dag og en av de ansatte sov da i to timer. Men likevel har de ikke tid til å leke med barna, som er innlagte i månedsvis. Det er ille. Jeg går inn med godt mot og kommer til å gjøre det samme som jeg ville gjort med barna om de hadde vært i Norge. Jeg har ikke tenkt å sitte å se på.
Fremover blir det litt lettere å oppdatere bloggen, siden vi nå har tilgang til internett. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert med innlegg inni mellom. Også har jeg her full dekning på mobilen, så for de som ønsker å ringe er nummeret fortsatt 0027798642532.
Beklager at jeg ikke legger ut noen bilder naa, men nettet gaar veldig tregt.
Jeg ser frem til hjemkomst om bare tre og en halv uke. Selv om jeg har det flott her nede. Håper alt står bra til med dere der hjemme.
Silje
