Lyn, torden og mye regn.

Hei :) Dette innlegget ble skrevet i gaar, men nettet var i ustand. Saa her er den :)

Denne uka maa jeg innromme har vaert litt tung. Det har regnet ekstremt mye og av den grunn har vi ikke kunne gjore saa mye. Paa ettermiddagene har jeg for det meste ligget inne og bitt negler, mens Jo Nesbos ”Flaggermusmannen” ble mer og mer spennende. Jeg fikk lest den ferdig i gaar og er naa litt skuffet over at jeg ikke tok med flere av hans boker. Jorgen, du faar ta med en naar du kommer (om bare 2,5 uke). Og for de som ikke har lest Karin Fossums ”De gales hus”, saa kan jeg anbefale den. Gleder meg til aa se filmen.

Jeg har aldri opplevd lyn- og tordenvaer paa denne maaten for. Det lyser opp hele omraadet og braaker saa faelt at vi tror himmelen snart faller ned. Nina er livredd lyn og torden, saa for henne er det nok verst. Jeg synes for min del at det er litt spennende. Litt krydder i hverdagen. Og det kan vi trenge her oppe i fjellene. Jeg hadde kanskje ikke forventet aa faa dette vaeret mens vi skulle vaere i Afrika, saa naa angrer jeg litt paa klesvalgene mine. Jeg savner oljehyret, stovlene og paraplyen. Og siden den ene jakken min ble stjaalet i Durban, har jeg bare en jakke aa bruke her nede.

I begynnelsen av uka fikk vi besokt faa pasienter og ”vaar” pasient var bortreist mandag og tirsdag, i tillegg til at hun onsdag var saa trett at hun bare ville sove. Derfor har det blitt vanskelig med oppfolging av henne denne uken. Vi var hos henne i dag og gav henne en B12-injeksjon og snakket litt med henne. Pappaen er fortsatt like takknemlig for at vi hjelper henne. Han er en sot gammel mann. I gaar var vi i en annen landsby og besokte noen pasienter. Paa vaart siste besok kom det en hel gjeng med folk. De hadde sett bilen med oss hvitinger komme kjorende og alle ville ha hjelp. Vi folte at de fleste bare fant opp noe som feilte dem, for aa faa smertestillende og litt omsorg. Vi maatte stramme inn paa utdelingen av paracet. Vi foler og at de tror at vi kan hjelpe dem med alt. Hos en pasient spurte de om vi kunne hjelpe dem med aa skaffe rullestol til henne. Det var en dame som hadde hatt slag for to aar siden og var lam pa venstre side. Hun laa og satt paa en madrass paa gulvet hele dagen, hver dag. Selvfolgelig mener vi at det beste for henne hadde vaert aa faat seg en rullestol og kommet seg opp litt, men samtidig saa har ikke vi muligheten til aa skaffe alt de tror vi kan. Det er faelt aa maatte avvise dem og jeg skulle onske vi kunne gjore mer. De har det virkelig ikke lett her nede. Lite penger og mat, samtidig som de fleste lider av flere sykdommer. Noen har ikke raad til aa dra paa klinikken naar de blri syke og i tillegg faar de ikke all den hjelpen de trenger paa klinikken. Richard, sjaaforen vaar fortalte at de fleste her heller ville ha hjelp fra damene paa senteret naar de ble syke, enn aa oppsoke klinikken. Paa klinikken blir pasientene behandlet daarlig og kan gjerne faa kjeft fordi de er syke eller blitt smittet av noe. De faar ikke den omsorgen som vi laerer mye om hjemme paa sykepleieskolen.

Son jeg sa sist gang, saa skulle vi vaere oppe i Maboloka denne helgen, siden vi flytter ned paa mandag. Men paa onsdag var jeg, Nina og Monica saa lei av regnvaer og isolasjon der oppe at vi bestemte oss for aa dra ned til Matatiele i dag. Det er saa godt aa komme ned hit. Her har vi bad i samme bygg som vi bor i, elektrisitet (men for aa vaere aerlig, saa har vi vent oss til aa vaere uten det og trives med det), ordentlige dyner, internettcafe og mobildekning. Det beste er egentlig bare det aa komme seg bort.

Paa onsdag naar vi flytter ned hit, blir det litt lettere aa oppdatere bloggen. Saa jeg skal prove aa legge ut innlegg litt oftere da. Det er utrolig godt aa lese innleggene som kommer inn, samt alle fine mailer jeg har faatt. Tusen takk for det. Naa er halve reisen min over, saa jeg skjonner at jeg snart vil sitte paa flyet hjem. Litt rart aa tenke paa. Men samtidig godt. Jeg vet at alt ikke er like greit for alle der hjemme naa og at det er mye aa tenke paa. Men jeg haaper likevel at dere har det fint. Jeg gleder meg mye til aa mote dere igjen om 4,5 uke.

Jeg har faatt noen sporsmaal om hvordan man skriver kommentarer. Det er bare aa trykke paa kommentarene. Da kommer det andre har skrevet opp og det kommer et felt man kan skrive i. Ogsaa gaar det an aa klikke paa bildene for aa faa dem storre.

Klem fra Silje.

Avslappende helg i Matatiele

Da var luksusen i Matatiele over for denne gang. Naa skal vi vaere oppe i Maboloka til onsdag 4.februar. Da flytter hele gjengen ned til Matatiele. Neste helg blir det fjellturer og kos i naturen. Det er raaflott der oppe. Jeg har tatt masse flotte bilder, som jeg skal prove aa legge ut neste gang vi kommer til sivilisasjonen.

Vi har storkoset oss i helgen :) Fredag var vi jo som sagt paa den Sor-Afrikanske festen. I gaar var vi oppe med et basseng og solet oss. Endelig litt brunfarge paa kroppen. Det ville vaert kjipt aa komme hjem fra Afrika like hvit som da vi dro! Resten av dagen brukte vi til internett, pizzaspising, TV-titting og avslapping. I dag har vi og bare slappet av. Det er litt for varmt i dag, saa vi har ikke vaert saa masse ute i sola.

En ting jeg glemte aa skrive om i gaar, var en historie Alice (sjefen for senteret) fortalte meg og Monica. Her nede fikk alle HIV-positive for sosial stotte, i form av mat og penger. Det Alice fortalte var at veldig mange fattige da kjopte infisert blod, for saa aa smitte seg selv. Et desperat forsok paa aa faa litt ekstra penger. Det var stor katastrofe og mange flere ble smittet. Staten maatte til slutt regulere utbetalingen av midlene, slik at ikke alle HIV-positive fikk stotte. Bare de som virkelig trenger det. Dette var bare et par aar siden. Tenk alt de gjor i desperate forsok paa et bedre liv. Og hvor galt det gaar! Jeg syns det hores helt horibelt ut!

Men naa skal vi gaa tilbake til B&B, hvor sjaaforen vaar skal plukke oss opp. Vi har faatt Richard, som kjorer oss til og fra jobb oppe i fjellet, til aa hente oss. Litt mer trafikksikkert enn de taxiene jeg fortalte om sist helg.

Ha det fint hjemme i vinterland :) Silje

Enda en uke i Maboloka (ikke Masakala, som vi trodde det het) har gaatt og vi har fulgt opp pasienter.

I brosjyren fra gjestehuset vi bor i staar det ”Masakala traditional guesthouse”. Vi tok det da for gitt at det het Masakala der vi bor. Men paa tur fra Matatiele sist helg sa vi til sjaaforen at vi skulle til Masakala og han kjorte helt motsatt retning. Etter en liten stund fikk vi ordnet opp i missforstaaelsen og vi kom oss paa rett vei, opp til Maboloka. Det var faktisk deilig og komme tilbake. Som aa komme hjem. Gu, det blir trist naar vi neste onsdag skal pakke sammen og dra derfra. Naa har vi det kjempe flott der oppe.

Mandagen trodde vi at vi skulle faa omvisning paa en klinikk, i tilfelle vi senere skulle dra dit med pasienter. Men som vanlig endrer avtaler seg og vi endte opp med aa dra til Department of Health. Der fortalte sjefen om hvordan systemet her nede fungerte, hvor mange klinikker de hadde osv. Ogsaa snakket hun mye om hvor glade de var for at vi viste interesse for dem og bla bla bla. Det var greit aa vaere der, men vi hadde jo litt lyst aa se hvordan ting er i praksis. PK forklarte senere at de her nede er mer stolt av hvordan de styrer ting her nede, enn av det som skjer i praksis. Og at vi derfor ble bedt om aa komme dit heller. Og det kan jeg jo forstaa, for i praksis fungerer ikke ting helt som hjemme. Noen av oss ble en dag med til en HIV-positiv pasient som var blitt skikkelig syk. De paa senteret hadde ringt ambulanse tidlig paa morgenen. Da vi var der rundt klokken ti, laa pasienten med svaert hoy feber, feberkramper, prikkete utslett over hele kroppen og hun klarte ikke aa boye nakken ned mot brystet. Og det stinket inne i jordhytten. Vi tenkte med en gang sepsis (blodforgiftning) og meningitt (hjernehinnebetennelse). Vi fikk en av the caregivers til aa ringe ambulansen igjen og si det vi mente at det kunne vaere. Da fikk dem beskjed om at ambulansen var opptatt og kunne i hvertfall ikke komme for etter klokken to. Hadde dette skjedd i Norge hadde det vaert store avisoppslag dagen etter, mens her er det helt vanlig. PK fortalte om en venn av han som hadde dodd her nede for to uker siden. Hun ble innlagt paa sykehuset med meningitt paa en torsdag, og fikk ikke se lege for paa mandag. Alt for sent. Terje, som er i praksis paa sykehuset, fortalte at de der kunne trekke opp medikamenter i sproyter, for saa aa sitte aa fikle med sproytespissen. Lite hygienisk spor du meg. Hvis vi blir syke mens vi er her, skal vi rett til et privat sykehus!

Tirsdag dro jeg og Monica til pasienten som vi har valgt aa fulge opp. Hun jeg skrev om sist lordag, med faren som spurte oss om fremtiden. Vi fikk med oss Alice, som er sjef paa Bathehi Bak Gotso. Vi snakket med pasienten om aa akseptere sykdommen og fokusere paa de positive sidene med livet. Vi gav henne papir og to forskjellige farger. Men den ene skulle hun liste opp det som oppleves tungt med sykdommen, for saa aa avslutte med det som er positivt med livet – det hun har aa se frem mot. Fra aa vaere en skamfull og noe ulykkelig person, saa det ut til at hun blomstret litt opp etter vi hadde snakket med henne. Alice kom med et eksempel fra en anne HIV-positiv dame som hun hadde fulgt opp. Denne damen hadde det forferdelig tungt og alt gikk imot henne. En dag hadde hun sagt til viruset: ”HIV-virus listen to me, you are in my body, but you can not make me tired anymore. It is my body”. Jeg syns dette passer kjempe fint for de som sliter med denne sykdommen. Vi avtalte aa folge opp pasienten, men gjorde det hele tiden til hennes valg om vi skulle komme eller ikke. Hun har faatt saa mye tid hun trenger til aa skrive opp tankene, men vi har avtalt aa se paa det sammen paa mandag.

Onsdag var vi paa senteret og undersokte flere av de som jobber der. Det er mye dehydrering og hoyt blodtrykk blant befolkningen. For det forste saa er det stor vannmangel og derfor liten tilgang paa vann. For det andre saa er de ikke vant til aa drikke hele dagen, slik vi gjor. Saa vi prover aa motivere dem til aa drikke ofte og hele tiden ha med seg vann. Et godt tips mot hoyt blodtrykk er aa blande sitron i vann. Det skal vist virke kjempe bra. Senere ordnet vi et mote med alle som jobber der, hvor vi hadde en rapport om det vi opplevde ute blant pasientene. Slik som vi har i helsetjenesten hjemme. Den eneste mannen som jobber paa senteret skulle fungere som tolk, men han tok etter hvert over showet. Saa det gikk fra erfaringer og sporsmaal rundt vanskelige pasientsituasjoner, til hvordan alt der legges opp og hvordan HIV oppleves.

Torsdag hadde vi veilederen og en student fra Nesna paa besok. De ble med oss rundt til pasientene, men denne dagen ble vel ikke saa vellykket som det vi hadde haapet paa. Foler vel at det ikke passer helt aa skrive alt her, saa det faar vi ta naar jeg kommer hjem. Vi var hos vaar pasient. Hun har mange bivirkninger fra ARV-behandlingen (medisiner mot HIV). En av dem er kvalme og oppkast. Dette kommer som oftest rett etter inntak av medisin eller maaltid. For at hun skal faa i seg medisinen og alle viktige naeringsstoffene, saa gav vi henne en pakke kvalmestillende som hun skal ta for maaltid. Og hun fikk en liter vaeske intravenost. Saa satt jeg og Monica sammen med henne til vaesken hadde gaatt inn, ca. tre timer. Det var litt godt aa bruke litt tid sammen med henne. Vi fikk bygd opp litt tillit og snakket om diverse rundt hennes liv. Veldig laererikt!

Fredag var det skolebesok og Matatiele igjen : ) Vi hadde kjopt tegnepapir, tusjer og klubber. Saa tegnet vi sammen med dem og tok en runde paa hva alle ville bli. Det var mange soldater og politimenn. De fleste barna syns det var kjempe artig aa ha besok av oss, mens en liten forskolegutt begynte aa hylskrike. Han trodde at vi skulle ta han med oss. Jeg legger ved noen bilder fra skolen.

Etter skolebesok fikk vi sjaaforen vaar til aa kjore oss inn til Matatiele. Endelig litt luksus igjen! Vi var invitert til et hotell paa sor-afrikansk mat. Forst fikk vi en omvisning paa hotellet og det var ikke mer enn 1-stjernes. Fytti grisen de stygge hotellrommene. Og saa skittent! Saa hadde dem en bar for gutter og en for jenter. Maten var egentlig ganske god, men jeg og Monica startet med aa smake pa KUTARMER. Det er det styggeste jeg har spist. Det smakte bare baesj. Etter to sekunder i munnen, gikk det rett i servietten. Etter dette smakte ikke resten av maten saa godt.

I dag har jeg, Nina og Monica vaert oppe ved et basseng og badet. Vi har knallsol i dag. Det har ikke vaert saa masse sol oppe i fjellene, saa det er godt aa faa litt sol paa kroppen. Det kan vaere sol mens vi er paa jobb og naar vi kommer hjem er det overskyet.

Vi koser oss masse her nede og naa har vi klart aa bli vant til african time. Damene paa Bathehi Bak Gotso er haerlige. De er veldig interesserte i aa ha oss med til sine pasienter. Og naar vi gaar sammen med dem, roper andre etter oss og lurer paa hva de gjor sammen med hvite. Det er helt sykt hvordan systemet her nede mellom hvite og svarte fungerer. Det er hvite uteplasser og svarte uteplasser. Ingen er vant til at man blandes.

Jeg har skrevet en liste over ting jeg savner, ting jeg liker her nede og ting som irriterer meg her. Bare for aa huske paa hvordan det var naar jeg kommer hjem. Bestemors hjemmelagde kjottkaker, fisk og nystekte vafler staar hoyt paa listen over ting jeg savner! Selvfolgelig Jorgen, familien, svigers og alle gode venner. Jeg gleder meg til aa se alle dere igjen.

I kveld skal vi bare slappe av paa terassen, med litt godt aa drikke. Jeg haaper alt er fint hjemme. Horte om skytedramaet som har rystet Tromso. For en tragedie!

Gratulerer med dagen du har i morgen, mamma. Skal feire den i Levi om litt over en mnd. Gleder meg!

Jeg maa igjen takke for kommentarer. Det er godt aa hore hvordan det gaar hjemme.
Sees snart igjen :D Klem fra Silje.

Luksushelg i Matatiele.

Da var det paa tide aa pakke sakene og reise fra ”byen” og inn til odemarka igjen. Vi har hatt en kjempefin helg her i Matatiele. Fredag brukte vi kvelden til aa sjekke opp det siste som hadde skjedd hjemme via internett. Jeg fikk sjokk da jeg aapnet mailboksen og saa at jeg hadde faatt 139 mailer! Veldig koselig aa lese alle de fine bursdagshilsningene, bloggkommentarene og alle de andre fine mailene jeg har faatt. Det er godt aa hore at ting gaar bra hjemme og det virker som alle har det fint. Senere paa fredagen spiste vi helt ok mat paa den samme internettcafèen og bare slappet av paa hotellrommet.

Lordag var det endelig litt sol. Vi har hatt enormt med regn oppe i fjellene, saa det var godt aa komme ned hit aa sole seg litt. Etter en stund i solen trasket vi inn til byen og brukte igjen litt tid paa internett, for vi saa provde aa finne en ok plass aa spise. Her i Matatiele er det ingen fine restauranter aa velge mellom. Saa skal man ut og spise, ender man som oftest opp med fast food. Denne dagen endte vi opp paa KFC. Ikke saerlig god mat for aa si det mildt. Mens vi satt aa spiste kom det inn en uteligger og ville ha maten vaar. Han ble litt aggressiv, la ned den lille brodbiten han hadde i handen og tok etter maten vaar. Ekkelt og uappetittlig. Paa kvelden satt vi bare ute paa terrassen og drakk litt ol. Deilig aa komme seg litt bort og kjenne litt luksus paa kroppen.

I dag har vi egentlig ikke gjort saa veldig mye. Vi fikk frokosten servert klokken ni og har etter det bare slappet av og vaert litt i byen. Vi gidder ikke satse paa noen taxi tilbake til Masakala, saa vi skal ringe han som kjorer oss til og fra jobb om han kan skysse oss. Taxi her nede er faktisk ikke er det samme som hjemme i Norge. Her er taxi en stor kassebil som kjorer naar den er fylt opp. Det er ingen sikkerhetsbelter og jeg folte at den ikke var trygg i det hele tatt. Etter alt vi hadde paa skolen for jul om traumatologi og store bilulykker, er det provoserende og skummelt aa sitte saa usikret i en bil. De kjorer ikke saa fort, men likevel.

Naa gaar turen igjen opp til Masakala og hvor lenge vi blir der er uvisst. Saa dere der hjemme faar ha det fint saa lenge, saa skal jeg skrive igjen med en gang jeg kommer tilbake til sivilisasjonen igjen. Jeg har det veldig fint her nede og til naa har jeg laert mye. I morgen skal vi besoke en klinikk ikke saa langt fra senteret. Det er litt for at vi skal blir kjent med den og eventuelt senere kunne dra dit med pasienter som trenger legehjelp. Jeg haaper at vi i resten av uken som kommer skal kunne jobbe litt mer selvstendig og folge opp de pasientene vi har vaert hos.

Jeg forstaar at Jorgen blir tatt godt vare paa mens jeg er borte. Det er kjempe flott! Paa tirsdag er det bare fire uker til du er her nede. Tiden gaar fort. Ha det fint saa lenge, saa hores vi snart igjen. Klem fra Silje.

Matatiele, african time, Masakala og Bathehi Bakgotso.

Hei. Naa er det lenge siden jeg har faatt skrevet blogg. Det skyldes at vi har vaert langt ute i odemarken, langt fra internett og strom.

Torsdag 8. januar tok vi bussen fra Durban til Kokstad og ble hentet der av Per-Kristian (veilederen vaar, som til vanlig er sykepleielektor paa Hogskolen i Nesna), Josef (ektefellen til PK) og en sjaafor. Om bord i bilen fikk vi hore at det var blitt noen endringer. Det forste var at de vi skulle bo hos i Matatiele hadde brutt kontrakten, slik at vi stod uten fast boplass. Det andre var at de av oss som skulle starte med hjemmebasert praksis langt vekke, ikke kunne bo hos Alice (sjefen for senteret), pga. stor vannmangel. Men PK lovde oss forelobige nodlosninger. Jeg og Monica sov denne natten hos en som het Lucky (som forresten hele tiden loy om alderen sin; 25, 26, 28, 33… men som ogsaa var veldig hyggelig og reflektert). Dagen etter ble vi introdusert for African time. Vi skulle bli oppringt rundt klokken ni, men horte ingenting for rundt klokken tolv. Litt for to la vi ut paa en lang reise ut til Masakala. Sjaaforen kjorte i 20 km/t hele veien, saa det sier seg vel selv at turen tok lang tid. Der ute skulle jeg, Monica og Reidar vaere, mens de andre to skulle starte praksisen paa et tuberkulose-sykehus for barn inne i Matatiele. Vi ble mer og mer nervos jo lenger vi kjorte. Det var INGENTING der! Bare noen dyr som gikk rundt omkring og flere smaa jordhytter spredt rundt. Til slutt kom vi frem til gjestehuset. Forst da fikk vi vite at det ikke fantes strom og at vi maatte ha mat med oss selv. Heldigvis hadde jeg og Monica kjopt litt brod og paalegg hver.

Denne helgen var det meningen at vi skulle tilpasse oss miljoet. Det foltes litt notteslost. Det regnet mye og vi hadde ingenting aa gjore. Det foltes litt tungt, men vi saa positivt paa det og haapet det skulle bli bedre. Det gjorde heldigvis det ogsaa. Lordag kom det tre menn gaaende forbi huset vaart. De fortalte at de hadde vaert og hentet medisin. Vi tenkte med en gang at hmm, det finnes vel ingen apotek midt i odemarka, saa hvor hadde de hentet dette? Det var faktisk noen rötter de hadde skjaert av, som skulle kokes med vann og drikkes. Medisinen var for gallesten. Utrolig hvordan de overlever her ute. Litt kult aa faa se denne type medikamenter. Se bildet. Sondagen ble vi med Nomsa, som jobbet pa gjestehuset, i kirken. Gud, for en merkelig opplevelse. Virkelig spennende. Vi kom til kirka kl 11, da det skulle starte. Utenfor motte vi kun presten og hesten hans. De var de eneste som hadde kommet. De forste som kom etter oss kom vel rundt kl 11.20 og de siste som ankom kirka var vel der kl 12.10. Her snakker vi absolutt om african time. De sang hele tiden i kirka. Og de sang hogt! Litt mer liv enn i de kjedelige statskirkene hjemme i Norge. Paa slutten ble vi bedt om aa si noen ord. Reidar stilte seg opp og sa litt om hvem vi var og hvorfor vi var der. Etter gudstjenesten kom Nomsa bort med to damer som onsket aa snakke med oss. De syns det var flott at vi kom til deres landsby og at vi interesserte oss for dem. Vi ble spurt om vi kunne komme til skolen (som var samme huset som de brukte til kirke) og motivere barna. Vi skal kjope inn litt fargeblyanter og papir, og dra innom skolen en dag.

Mandagen startet praksisen. Vi hadde avtalt at vi skulle hentes klokken 9.00, men ble ikke hentet for klokken 11. Mads, du hadde ikke overlevd en dag her nede. Absolutt ikke! Paa senteret, Bathehi Bakgotso, ble vi mottatt av alle damene med sang og dans. Det var kjempe flott. Etter en litt kjedelig og tung helg var det godt aa kjenne at vi var velkomne der og at de satt pris paa at vi var der. Etter en liten presentasjonsrunde, bonn og litt sang, dro vi ut til en liten bygd like ved senteret. Der gikk vi rundt til tre pasienter og snakket litt med dem om deres situasjoner. Problemstillingene gikk i HIV, tuberkulose (TBC) og kreft. Den forste dama vi var hos hadde TBC og var veldig avmagret. Hun laa forresten paa sengen sin og sov da vi kom. Vi snakket litt med henne om behandlingen hun nettopp hadde unnagjort og om hvordan livet opplevdes for henne. Etter dette besoket gikk vi til en dame litt lenger oppe i landsbygda. Hun var HIV-positiv og var ogsaa nettopp ferdig med en lang TBC-behandling med sterke antibiotikamidler. Der folte vi faktisk at vi kunne vaere til hjelp. Hun spurte om vi kunne se paa tunga hennes fordi hun hadde faatt noe der. Vi saa tydelig at hun hadde mye sopp i munnen. Vi stilte litt sporsmaal rundt dette og forklarte at antibiotikaen kunne vaere aarsak, men at det var viktig aa ikke slutte. Heller begynne med soppmiddel. Dette har vi senere klart aa faa tak i gjennom veilederen vaar og til uka skal vi prove aa besoke henne igjen. I det siste hjemmet vi besokte denne dagen var det en gammel mor som hadde faatt brystkreft og skulle opereres. Hun var, i likhet med den forste pasienten, svaert tynn. Og hun var begynt aa bli odematos (oppsamling av vaeske) i bena. Sonnen hennes var HIV-positiv og brukte afrikansk medisin. Det var en slags potet som han spiste. Fordi det var vanskelig aa faa tak i dette, ville han naa starte opp med vestlige medisiner. Denne dagen var spennende og vi folte at vi hadde opplevd noe som var relatert til utdanningen og samtidig vaert til litt hjelp.

Tirsdag var vi med damene fra senteret i potetaakeren. Ikke helt sykepleiefaglig, men en god maate aa hjelpe til paa og bli kjent. Senere paa dagen kom Helene og Nina ut til Masakala, med masse mat! Det var saa godt aa se dem. Endelig var vi alle samlet. Tuberkulosesykehuset inne i Matatiele var ikke klare for aa ta imot dem, saa de skulle heller vaere sammen med oss.

Onsdag var det handarbeidsdag paa Bathehi Bakgotso. Heller ikke saa veldig sykepleiefaglig.. De laget forskjellige ting av gamle oppklipte plastikposer, perlearmband, babyleker og vesker. Jeg brukte for min del mye tid paa aa lage dusker av plastposer. Slike som vi hjemme lager av garn, til for eksempel dusker paa luer. Veldig laererikt! Vi har naa avtalt med Alice, sjefen, at vi skal gaa ut til pasientene alene noen ganger naar de holder paa med dette. Senere paa onsdagen fikk jeg snakket med baade Lise, mamma, pappa og Jorgen. Det var kjempe godt! Jeg savner dere masse! Paa kvelden pyntet vi oss og feiret min bursdag med rodvin, ol og god mat. Saa lekte vi mimeleker og hadde det kjempe trivelig. Alle de fire medstudentene sorget for at jeg fikk en bra feiring, til tross for at vi var laaangt vekke fra alt.

Torsdag meldte hjemlengselen seg litt. Det var taakete og regnet (vi har forresten hatt mye regn). Alt foltes litt kjipt! Men da vi kom til senteret ble alt mye bedre. Jeg og Monica fikk gaa sammen med en kjempe flott dame som het Gladys. Denne dagen gikk vi virkelig langt. Jeg tror faktisk ikke at det er en overdrivelse hvis jeg sier at vi gikk en mil. Her gaar de lange avstander for aa komme til pasientene. Ikke rart de gaar saa sakte som de gjor. Denne dagen var skikkelig interessant. Jeg og Monica fikk sporsmaal av faren til en HIV-smittet dame, om hvordan vi saa paa fremtiden hennes. Gud, det var et vanskelig sporsmaal aa svare spontant paa. Vi reflekterte litt over det og provde aa svare saa godt vi kunne. Etter vi kom tilbake til senteret diskuterte vi det en del og provde aa skrive ned litt tanker rundt HIV-smittede og deres fremtid. Vi skal til uka prove aa dra tilbake til denne damen og snakke litt med henne og prove aa faa henne til aa reflektere litt over hva hun selv foler og faa henne til aa lage tankekart over hva hun har aa leve for. De virket som en veldig knyttet familie og kvinnen hadde to smaa barn, mens barnefaren hadde forlatt henne. Det er virkelig en tragedie for de kvinnene her aa oppleve det. De har da ingen til aa hjelpe seg med barna eller til aa skaffe nok mat.

Fredag ble en rolig dag. Vi dro ned til Alice og motte Per-Kristian der. Dagen gikk med til gruppesamtaler og til individuelle samtaler. Ogsaa ventet vi leeenge paa sjaaforen som skulle kjore oss til Matatiele. Vi ringte han klokken to og avtalte at han skulle hente oss klokken tre. Men som vi naa har blitt litt vant til, saa eier de ikke tidsperspektiv her. Klokken var godt over halv fem for vi bla plukket opp. Bilen var en gammel kassebil med seter sidelengs og ingen setebelter. I tillegg saa er veiene her av helt annen standard enn hjemme, saa det blir mye humping. Naar jeg kommer hjem vil jeg ikke hore noe klaging om daarlige veier, for vi har det myyyyye bedre! Vi har det faktisk mye bedre enn dem her paa utrolig mange omraader. Jeg setter saa ufattelig stor pris paa det livet jeg har hjemme.

Aa komme til Matatiele i gaar var deilig. Jeg og Monica deler rom her ogsaa. Vi har delt rom siden vi kom til Durban og det gaar veldig fint. Men nok om det. Her har vi flislagt gulv, ikke leiregulv slik som i Masakala. Vi har eget bad rett ved siden av rommet, TV og vi faar servert frokost paa rommet. Dette er luksus! Tror jeg skal prove aa booke oss inn her naar du kommer, Jorgen.

I Masakala er det veldig fint. Det er masse flotte fjell, fjosdys som vandrer rundt og det er helt stille. Mamma, du hadde rett og slett elsket den plassen. Det er nesten som aa vaere paa hyttetur. Det som er veldig bra er at pengene som de faar inn av at vi bor der gaar til landsbyene ved siden av og det er folk fra disse landsbyene som jobber her. De er helt fantastiske. En av de som jobber der, Puseletso, sa en dag at han var saa glad for at vi var der og at han folte seg ensomt naar ingen bodde der. Om kveldene fyrer de opp i oljelamper og vi samles i hovedhuset. Vi har spilt en del kort paa kveldene. Dessverre har det vaert mye regn, saa det har bare blitt en fjelltur paa meg. Men jeg haaper paa noen flere for disse ukene er over. Vi skal tilbake til Matatiele 4. februar og starter da opp med praksis paa tuberkulose-sykehuset for barn. Det blir ogsaa veldig spennende og laererikt. Da er det bare to uker igjen til Jorgen kommer. Jeg ser at tiden her kommer til aa gaa veldig fort. Plutselig er alt over og vi sitter paa flyet hjem. Litt trist aa tenke paa.

Jeg maa takke alle som har vaert inne og skrevet paa bloggen min, samt for alle de fine bursdagshilsene jeg har faatt her inne og paa Facebook. Kanskje blir det bursdagsfeiring i verdensrommet til neste aar. Noen som vil vaere med? Det er veldig fint aa hore hvordan ting gaar hjemme. Horte at Sara var parret. Saa goy om det kommer smaa valper like etter jeg er hjemme igjen J Gleder meg til aa se dere igjen, men naa er det veldig godt aa vaere her nede. Jeg nyter tiden og prover aa bruke den saa godt som mulig.

Jeg har lagt ut litt bilder fra Cape Town (med Carla og Harald), litt fra Durban, litt fra Masakala og litt fra praksisen.

Haaper alle hjemme har det like fint som jeg. Sees om seks uker. Klem fra Silje.