Hei. Naa er det lenge siden jeg har faatt skrevet blogg. Det skyldes at vi har vaert langt ute i odemarken, langt fra internett og strom.
Torsdag 8. januar tok vi bussen fra Durban til Kokstad og ble hentet der av Per-Kristian (veilederen vaar, som til vanlig er sykepleielektor paa Hogskolen i Nesna), Josef (ektefellen til PK) og en sjaafor. Om bord i bilen fikk vi hore at det var blitt noen endringer. Det forste var at de vi skulle bo hos i Matatiele hadde brutt kontrakten, slik at vi stod uten fast boplass. Det andre var at de av oss som skulle starte med hjemmebasert praksis langt vekke, ikke kunne bo hos Alice (sjefen for senteret), pga. stor vannmangel. Men PK lovde oss forelobige nodlosninger. Jeg og Monica sov denne natten hos en som het Lucky (som forresten hele tiden loy om alderen sin; 25, 26, 28, 33… men som ogsaa var veldig hyggelig og reflektert). Dagen etter ble vi introdusert for African time. Vi skulle bli oppringt rundt klokken ni, men horte ingenting for rundt klokken tolv. Litt for to la vi ut paa en lang reise ut til Masakala. Sjaaforen kjorte i 20 km/t hele veien, saa det sier seg vel selv at turen tok lang tid. Der ute skulle jeg, Monica og Reidar vaere, mens de andre to skulle starte praksisen paa et tuberkulose-sykehus for barn inne i Matatiele. Vi ble mer og mer nervos jo lenger vi kjorte. Det var INGENTING der! Bare noen dyr som gikk rundt omkring og flere smaa jordhytter spredt rundt. Til slutt kom vi frem til gjestehuset. Forst da fikk vi vite at det ikke fantes strom og at vi maatte ha mat med oss selv. Heldigvis hadde jeg og Monica kjopt litt brod og paalegg hver.
Denne helgen var det meningen at vi skulle tilpasse oss miljoet. Det foltes litt notteslost. Det regnet mye og vi hadde ingenting aa gjore. Det foltes litt tungt, men vi saa positivt paa det og haapet det skulle bli bedre. Det gjorde heldigvis det ogsaa. Lordag kom det tre menn gaaende forbi huset vaart. De fortalte at de hadde vaert og hentet medisin. Vi tenkte med en gang at hmm, det finnes vel ingen apotek midt i odemarka, saa hvor hadde de hentet dette? Det var faktisk noen rötter de hadde skjaert av, som skulle kokes med vann og drikkes. Medisinen var for gallesten. Utrolig hvordan de overlever her ute. Litt kult aa faa se denne type medikamenter. Se bildet. Sondagen ble vi med Nomsa, som jobbet pa gjestehuset, i kirken. Gud, for en merkelig opplevelse. Virkelig spennende. Vi kom til kirka kl 11, da det skulle starte. Utenfor motte vi kun presten og hesten hans. De var de eneste som hadde kommet. De forste som kom etter oss kom vel rundt kl 11.20 og de siste som ankom kirka var vel der kl 12.10. Her snakker vi absolutt om african time. De sang hele tiden i kirka. Og de sang hogt! Litt mer liv enn i de kjedelige statskirkene hjemme i Norge. Paa slutten ble vi bedt om aa si noen ord. Reidar stilte seg opp og sa litt om hvem vi var og hvorfor vi var der. Etter gudstjenesten kom Nomsa bort med to damer som onsket aa snakke med oss. De syns det var flott at vi kom til deres landsby og at vi interesserte oss for dem. Vi ble spurt om vi kunne komme til skolen (som var samme huset som de brukte til kirke) og motivere barna. Vi skal kjope inn litt fargeblyanter og papir, og dra innom skolen en dag.
Mandagen startet praksisen. Vi hadde avtalt at vi skulle hentes klokken 9.00, men ble ikke hentet for klokken 11. Mads, du hadde ikke overlevd en dag her nede. Absolutt ikke! Paa senteret, Bathehi Bakgotso, ble vi mottatt av alle damene med sang og dans. Det var kjempe flott. Etter en litt kjedelig og tung helg var det godt aa kjenne at vi var velkomne der og at de satt pris paa at vi var der. Etter en liten presentasjonsrunde, bonn og litt sang, dro vi ut til en liten bygd like ved senteret. Der gikk vi rundt til tre pasienter og snakket litt med dem om deres situasjoner. Problemstillingene gikk i HIV, tuberkulose (TBC) og kreft. Den forste dama vi var hos hadde TBC og var veldig avmagret. Hun laa forresten paa sengen sin og sov da vi kom. Vi snakket litt med henne om behandlingen hun nettopp hadde unnagjort og om hvordan livet opplevdes for henne. Etter dette besoket gikk vi til en dame litt lenger oppe i landsbygda. Hun var HIV-positiv og var ogsaa nettopp ferdig med en lang TBC-behandling med sterke antibiotikamidler. Der folte vi faktisk at vi kunne vaere til hjelp. Hun spurte om vi kunne se paa tunga hennes fordi hun hadde faatt noe der. Vi saa tydelig at hun hadde mye sopp i munnen. Vi stilte litt sporsmaal rundt dette og forklarte at antibiotikaen kunne vaere aarsak, men at det var viktig aa ikke slutte. Heller begynne med soppmiddel. Dette har vi senere klart aa faa tak i gjennom veilederen vaar og til uka skal vi prove aa besoke henne igjen. I det siste hjemmet vi besokte denne dagen var det en gammel mor som hadde faatt brystkreft og skulle opereres. Hun var, i likhet med den forste pasienten, svaert tynn. Og hun var begynt aa bli odematos (oppsamling av vaeske) i bena. Sonnen hennes var HIV-positiv og brukte afrikansk medisin. Det var en slags potet som han spiste. Fordi det var vanskelig aa faa tak i dette, ville han naa starte opp med vestlige medisiner. Denne dagen var spennende og vi folte at vi hadde opplevd noe som var relatert til utdanningen og samtidig vaert til litt hjelp.
Tirsdag var vi med damene fra senteret i potetaakeren. Ikke helt sykepleiefaglig, men en god maate aa hjelpe til paa og bli kjent. Senere paa dagen kom Helene og Nina ut til Masakala, med masse mat! Det var saa godt aa se dem. Endelig var vi alle samlet. Tuberkulosesykehuset inne i Matatiele var ikke klare for aa ta imot dem, saa de skulle heller vaere sammen med oss.
Onsdag var det handarbeidsdag paa Bathehi Bakgotso. Heller ikke saa veldig sykepleiefaglig.. De laget forskjellige ting av gamle oppklipte plastikposer, perlearmband, babyleker og vesker. Jeg brukte for min del mye tid paa aa lage dusker av plastposer. Slike som vi hjemme lager av garn, til for eksempel dusker paa luer. Veldig laererikt! Vi har naa avtalt med Alice, sjefen, at vi skal gaa ut til pasientene alene noen ganger naar de holder paa med dette. Senere paa onsdagen fikk jeg snakket med baade Lise, mamma, pappa og Jorgen. Det var kjempe godt! Jeg savner dere masse! Paa kvelden pyntet vi oss og feiret min bursdag med rodvin, ol og god mat. Saa lekte vi mimeleker og hadde det kjempe trivelig. Alle de fire medstudentene sorget for at jeg fikk en bra feiring, til tross for at vi var laaangt vekke fra alt.
Torsdag meldte hjemlengselen seg litt. Det var taakete og regnet (vi har forresten hatt mye regn). Alt foltes litt kjipt! Men da vi kom til senteret ble alt mye bedre. Jeg og Monica fikk gaa sammen med en kjempe flott dame som het Gladys. Denne dagen gikk vi virkelig langt. Jeg tror faktisk ikke at det er en overdrivelse hvis jeg sier at vi gikk en mil. Her gaar de lange avstander for aa komme til pasientene. Ikke rart de gaar saa sakte som de gjor. Denne dagen var skikkelig interessant. Jeg og Monica fikk sporsmaal av faren til en HIV-smittet dame, om hvordan vi saa paa fremtiden hennes. Gud, det var et vanskelig sporsmaal aa svare spontant paa. Vi reflekterte litt over det og provde aa svare saa godt vi kunne. Etter vi kom tilbake til senteret diskuterte vi det en del og provde aa skrive ned litt tanker rundt HIV-smittede og deres fremtid. Vi skal til uka prove aa dra tilbake til denne damen og snakke litt med henne og prove aa faa henne til aa reflektere litt over hva hun selv foler og faa henne til aa lage tankekart over hva hun har aa leve for. De virket som en veldig knyttet familie og kvinnen hadde to smaa barn, mens barnefaren hadde forlatt henne. Det er virkelig en tragedie for de kvinnene her aa oppleve det. De har da ingen til aa hjelpe seg med barna eller til aa skaffe nok mat.
Fredag ble en rolig dag. Vi dro ned til Alice og motte Per-Kristian der. Dagen gikk med til gruppesamtaler og til individuelle samtaler. Ogsaa ventet vi leeenge paa sjaaforen som skulle kjore oss til Matatiele. Vi ringte han klokken to og avtalte at han skulle hente oss klokken tre. Men som vi naa har blitt litt vant til, saa eier de ikke tidsperspektiv her. Klokken var godt over halv fem for vi bla plukket opp. Bilen var en gammel kassebil med seter sidelengs og ingen setebelter. I tillegg saa er veiene her av helt annen standard enn hjemme, saa det blir mye humping. Naar jeg kommer hjem vil jeg ikke hore noe klaging om daarlige veier, for vi har det myyyyye bedre! Vi har det faktisk mye bedre enn dem her paa utrolig mange omraader. Jeg setter saa ufattelig stor pris paa det livet jeg har hjemme.
Aa komme til Matatiele i gaar var deilig. Jeg og Monica deler rom her ogsaa. Vi har delt rom siden vi kom til Durban og det gaar veldig fint. Men nok om det. Her har vi flislagt gulv, ikke leiregulv slik som i Masakala. Vi har eget bad rett ved siden av rommet, TV og vi faar servert frokost paa rommet. Dette er luksus! Tror jeg skal prove aa booke oss inn her naar du kommer, Jorgen.
I Masakala er det veldig fint. Det er masse flotte fjell, fjosdys som vandrer rundt og det er helt stille. Mamma, du hadde rett og slett elsket den plassen. Det er nesten som aa vaere paa hyttetur. Det som er veldig bra er at pengene som de faar inn av at vi bor der gaar til landsbyene ved siden av og det er folk fra disse landsbyene som jobber her. De er helt fantastiske. En av de som jobber der, Puseletso, sa en dag at han var saa glad for at vi var der og at han folte seg ensomt naar ingen bodde der. Om kveldene fyrer de opp i oljelamper og vi samles i hovedhuset. Vi har spilt en del kort paa kveldene. Dessverre har det vaert mye regn, saa det har bare blitt en fjelltur paa meg. Men jeg haaper paa noen flere for disse ukene er over. Vi skal tilbake til Matatiele 4. februar og starter da opp med praksis paa tuberkulose-sykehuset for barn. Det blir ogsaa veldig spennende og laererikt. Da er det bare to uker igjen til Jorgen kommer. Jeg ser at tiden her kommer til aa gaa veldig fort. Plutselig er alt over og vi sitter paa flyet hjem. Litt trist aa tenke paa.
Jeg maa takke alle som har vaert inne og skrevet paa bloggen min, samt for alle de fine bursdagshilsene jeg har faatt her inne og paa Facebook. Kanskje blir det bursdagsfeiring i verdensrommet til neste aar. Noen som vil vaere med? Det er veldig fint aa hore hvordan ting gaar hjemme. Horte at Sara var parret. Saa goy om det kommer smaa valper like etter jeg er hjemme igjen J Gleder meg til aa se dere igjen, men naa er det veldig godt aa vaere her nede. Jeg nyter tiden og prover aa bruke den saa godt som mulig.
Torsdag 8. januar tok vi bussen fra Durban til Kokstad og ble hentet der av Per-Kristian (veilederen vaar, som til vanlig er sykepleielektor paa Hogskolen i Nesna), Josef (ektefellen til PK) og en sjaafor. Om bord i bilen fikk vi hore at det var blitt noen endringer. Det forste var at de vi skulle bo hos i Matatiele hadde brutt kontrakten, slik at vi stod uten fast boplass. Det andre var at de av oss som skulle starte med hjemmebasert praksis langt vekke, ikke kunne bo hos Alice (sjefen for senteret), pga. stor vannmangel. Men PK lovde oss forelobige nodlosninger. Jeg og Monica sov denne natten hos en som het Lucky (som forresten hele tiden loy om alderen sin; 25, 26, 28, 33… men som ogsaa var veldig hyggelig og reflektert). Dagen etter ble vi introdusert for African time. Vi skulle bli oppringt rundt klokken ni, men horte ingenting for rundt klokken tolv. Litt for to la vi ut paa en lang reise ut til Masakala. Sjaaforen kjorte i 20 km/t hele veien, saa det sier seg vel selv at turen tok lang tid. Der ute skulle jeg, Monica og Reidar vaere, mens de andre to skulle starte praksisen paa et tuberkulose-sykehus for barn inne i Matatiele. Vi ble mer og mer nervos jo lenger vi kjorte. Det var INGENTING der! Bare noen dyr som gikk rundt omkring og flere smaa jordhytter spredt rundt. Til slutt kom vi frem til gjestehuset. Forst da fikk vi vite at det ikke fantes strom og at vi maatte ha mat med oss selv. Heldigvis hadde jeg og Monica kjopt litt brod og paalegg hver.
Denne helgen var det meningen at vi skulle tilpasse oss miljoet. Det foltes litt notteslost. Det regnet mye og vi hadde ingenting aa gjore. Det foltes litt tungt, men vi saa positivt paa det og haapet det skulle bli bedre. Det gjorde heldigvis det ogsaa. Lordag kom det tre menn gaaende forbi huset vaart. De fortalte at de hadde vaert og hentet medisin. Vi tenkte med en gang at hmm, det finnes vel ingen apotek midt i odemarka, saa hvor hadde de hentet dette? Det var faktisk noen rötter de hadde skjaert av, som skulle kokes med vann og drikkes. Medisinen var for gallesten. Utrolig hvordan de overlever her ute. Litt kult aa faa se denne type medikamenter. Se bildet. Sondagen ble vi med Nomsa, som jobbet pa gjestehuset, i kirken. Gud, for en merkelig opplevelse. Virkelig spennende. Vi kom til kirka kl 11, da det skulle starte. Utenfor motte vi kun presten og hesten hans. De var de eneste som hadde kommet. De forste som kom etter oss kom vel rundt kl 11.20 og de siste som ankom kirka var vel der kl 12.10. Her snakker vi absolutt om african time. De sang hele tiden i kirka. Og de sang hogt! Litt mer liv enn i de kjedelige statskirkene hjemme i Norge. Paa slutten ble vi bedt om aa si noen ord. Reidar stilte seg opp og sa litt om hvem vi var og hvorfor vi var der. Etter gudstjenesten kom Nomsa bort med to damer som onsket aa snakke med oss. De syns det var flott at vi kom til deres landsby og at vi interesserte oss for dem. Vi ble spurt om vi kunne komme til skolen (som var samme huset som de brukte til kirke) og motivere barna. Vi skal kjope inn litt fargeblyanter og papir, og dra innom skolen en dag.
Mandagen startet praksisen. Vi hadde avtalt at vi skulle hentes klokken 9.00, men ble ikke hentet for klokken 11. Mads, du hadde ikke overlevd en dag her nede. Absolutt ikke! Paa senteret, Bathehi Bakgotso, ble vi mottatt av alle damene med sang og dans. Det var kjempe flott. Etter en litt kjedelig og tung helg var det godt aa kjenne at vi var velkomne der og at de satt pris paa at vi var der. Etter en liten presentasjonsrunde, bonn og litt sang, dro vi ut til en liten bygd like ved senteret. Der gikk vi rundt til tre pasienter og snakket litt med dem om deres situasjoner. Problemstillingene gikk i HIV, tuberkulose (TBC) og kreft. Den forste dama vi var hos hadde TBC og var veldig avmagret. Hun laa forresten paa sengen sin og sov da vi kom. Vi snakket litt med henne om behandlingen hun nettopp hadde unnagjort og om hvordan livet opplevdes for henne. Etter dette besoket gikk vi til en dame litt lenger oppe i landsbygda. Hun var HIV-positiv og var ogsaa nettopp ferdig med en lang TBC-behandling med sterke antibiotikamidler. Der folte vi faktisk at vi kunne vaere til hjelp. Hun spurte om vi kunne se paa tunga hennes fordi hun hadde faatt noe der. Vi saa tydelig at hun hadde mye sopp i munnen. Vi stilte litt sporsmaal rundt dette og forklarte at antibiotikaen kunne vaere aarsak, men at det var viktig aa ikke slutte. Heller begynne med soppmiddel. Dette har vi senere klart aa faa tak i gjennom veilederen vaar og til uka skal vi prove aa besoke henne igjen. I det siste hjemmet vi besokte denne dagen var det en gammel mor som hadde faatt brystkreft og skulle opereres. Hun var, i likhet med den forste pasienten, svaert tynn. Og hun var begynt aa bli odematos (oppsamling av vaeske) i bena. Sonnen hennes var HIV-positiv og brukte afrikansk medisin. Det var en slags potet som han spiste. Fordi det var vanskelig aa faa tak i dette, ville han naa starte opp med vestlige medisiner. Denne dagen var spennende og vi folte at vi hadde opplevd noe som var relatert til utdanningen og samtidig vaert til litt hjelp.
Tirsdag var vi med damene fra senteret i potetaakeren. Ikke helt sykepleiefaglig, men en god maate aa hjelpe til paa og bli kjent. Senere paa dagen kom Helene og Nina ut til Masakala, med masse mat! Det var saa godt aa se dem. Endelig var vi alle samlet. Tuberkulosesykehuset inne i Matatiele var ikke klare for aa ta imot dem, saa de skulle heller vaere sammen med oss.
Onsdag var det handarbeidsdag paa Bathehi Bakgotso. Heller ikke saa veldig sykepleiefaglig.. De laget forskjellige ting av gamle oppklipte plastikposer, perlearmband, babyleker og vesker. Jeg brukte for min del mye tid paa aa lage dusker av plastposer. Slike som vi hjemme lager av garn, til for eksempel dusker paa luer. Veldig laererikt! Vi har naa avtalt med Alice, sjefen, at vi skal gaa ut til pasientene alene noen ganger naar de holder paa med dette. Senere paa onsdagen fikk jeg snakket med baade Lise, mamma, pappa og Jorgen. Det var kjempe godt! Jeg savner dere masse! Paa kvelden pyntet vi oss og feiret min bursdag med rodvin, ol og god mat. Saa lekte vi mimeleker og hadde det kjempe trivelig. Alle de fire medstudentene sorget for at jeg fikk en bra feiring, til tross for at vi var laaangt vekke fra alt.
Torsdag meldte hjemlengselen seg litt. Det var taakete og regnet (vi har forresten hatt mye regn). Alt foltes litt kjipt! Men da vi kom til senteret ble alt mye bedre. Jeg og Monica fikk gaa sammen med en kjempe flott dame som het Gladys. Denne dagen gikk vi virkelig langt. Jeg tror faktisk ikke at det er en overdrivelse hvis jeg sier at vi gikk en mil. Her gaar de lange avstander for aa komme til pasientene. Ikke rart de gaar saa sakte som de gjor. Denne dagen var skikkelig interessant. Jeg og Monica fikk sporsmaal av faren til en HIV-smittet dame, om hvordan vi saa paa fremtiden hennes. Gud, det var et vanskelig sporsmaal aa svare spontant paa. Vi reflekterte litt over det og provde aa svare saa godt vi kunne. Etter vi kom tilbake til senteret diskuterte vi det en del og provde aa skrive ned litt tanker rundt HIV-smittede og deres fremtid. Vi skal til uka prove aa dra tilbake til denne damen og snakke litt med henne og prove aa faa henne til aa reflektere litt over hva hun selv foler og faa henne til aa lage tankekart over hva hun har aa leve for. De virket som en veldig knyttet familie og kvinnen hadde to smaa barn, mens barnefaren hadde forlatt henne. Det er virkelig en tragedie for de kvinnene her aa oppleve det. De har da ingen til aa hjelpe seg med barna eller til aa skaffe nok mat.
Fredag ble en rolig dag. Vi dro ned til Alice og motte Per-Kristian der. Dagen gikk med til gruppesamtaler og til individuelle samtaler. Ogsaa ventet vi leeenge paa sjaaforen som skulle kjore oss til Matatiele. Vi ringte han klokken to og avtalte at han skulle hente oss klokken tre. Men som vi naa har blitt litt vant til, saa eier de ikke tidsperspektiv her. Klokken var godt over halv fem for vi bla plukket opp. Bilen var en gammel kassebil med seter sidelengs og ingen setebelter. I tillegg saa er veiene her av helt annen standard enn hjemme, saa det blir mye humping. Naar jeg kommer hjem vil jeg ikke hore noe klaging om daarlige veier, for vi har det myyyyye bedre! Vi har det faktisk mye bedre enn dem her paa utrolig mange omraader. Jeg setter saa ufattelig stor pris paa det livet jeg har hjemme.
Aa komme til Matatiele i gaar var deilig. Jeg og Monica deler rom her ogsaa. Vi har delt rom siden vi kom til Durban og det gaar veldig fint. Men nok om det. Her har vi flislagt gulv, ikke leiregulv slik som i Masakala. Vi har eget bad rett ved siden av rommet, TV og vi faar servert frokost paa rommet. Dette er luksus! Tror jeg skal prove aa booke oss inn her naar du kommer, Jorgen.
I Masakala er det veldig fint. Det er masse flotte fjell, fjosdys som vandrer rundt og det er helt stille. Mamma, du hadde rett og slett elsket den plassen. Det er nesten som aa vaere paa hyttetur. Det som er veldig bra er at pengene som de faar inn av at vi bor der gaar til landsbyene ved siden av og det er folk fra disse landsbyene som jobber her. De er helt fantastiske. En av de som jobber der, Puseletso, sa en dag at han var saa glad for at vi var der og at han folte seg ensomt naar ingen bodde der. Om kveldene fyrer de opp i oljelamper og vi samles i hovedhuset. Vi har spilt en del kort paa kveldene. Dessverre har det vaert mye regn, saa det har bare blitt en fjelltur paa meg. Men jeg haaper paa noen flere for disse ukene er over. Vi skal tilbake til Matatiele 4. februar og starter da opp med praksis paa tuberkulose-sykehuset for barn. Det blir ogsaa veldig spennende og laererikt. Da er det bare to uker igjen til Jorgen kommer. Jeg ser at tiden her kommer til aa gaa veldig fort. Plutselig er alt over og vi sitter paa flyet hjem. Litt trist aa tenke paa.
Jeg maa takke alle som har vaert inne og skrevet paa bloggen min, samt for alle de fine bursdagshilsene jeg har faatt her inne og paa Facebook. Kanskje blir det bursdagsfeiring i verdensrommet til neste aar. Noen som vil vaere med? Det er veldig fint aa hore hvordan ting gaar hjemme. Horte at Sara var parret. Saa goy om det kommer smaa valper like etter jeg er hjemme igjen J Gleder meg til aa se dere igjen, men naa er det veldig godt aa vaere her nede. Jeg nyter tiden og prover aa bruke den saa godt som mulig.
Jeg har lagt ut litt bilder fra Cape Town (med Carla og Harald), litt fra Durban, litt fra Masakala og litt fra praksisen.
Haaper alle hjemme har det like fint som jeg. Sees om seks uker. Klem fra Silje.
Haaper alle hjemme har det like fint som jeg. Sees om seks uker. Klem fra Silje.
5 kommentarer:
Det var deilig å endelig høre fra deg. Det har vært rart at alt har vært helt stille fra den kanten. Vi savner deg veldig, og gleder oss til du kommer hjem. Men eg er utrolig glad for at du får denne erfaringen. Det høres ut som du koser deg, og det viktigste av alt er at du lærer å sette pris på alt som er hjemme :)
Takk, soster. Du kan sende meldinge til mitt Sor-Afrikanske nummer mens eg e i odemarka. Vi gaar stadig vekk ut porten for aa sjekke om d e kommet noe paa telefonen.
Eg har allerede laert masse om korr flott ting e heime! Eg sett pris paa alt! Har jo saa klart gjort d for og, men eg trur ikkje d blir saa masse klaging over smaating naar vi kommer heim. Og no e eg lei av klaging om at Norge ikkje bruke penga paa ditt og datt, for dem bruke masse meir penga paa oss enn naan andre land gjor! Vi har d saa trygt og sikkert!
Sees snart, Lise! Husk aa send en mail med bilda av ungan. Maa jo faa se den lille tanna til Malin og hennes forste steg! Eirik paa stor-guttelaget og Julie paa handballtrening! Gud, korr eg savne de tre ungan! Dem e saa nydelig!
Klem fra lillesoster :)
Hei Silje. Så bra å høre at dere tross alt har det fint der nede :) Ta vare på tiden og erfaringene og fortell oss andre alt om tiden der nede når dere kommer hjem igjen. Hils de andre så mye! Og gratulerer med vel overstått :) Klem fra Mette.
Heia Siljemor! Høres ut som dåkker har det kjempefint!:) Regne med at de erfaringen du får av no sånn som det der, e helt priceless og ikkje sammenlignbart med nåkka anna.. Eg e no støtt og stadig her inne å følg med, så håpe du snart kommer deg til sivilisasjon og Internett igjen!!
Glad i deg.. Klem fra Tonje.
Du e så flink, å det e så arti å lese det su skriv om! : ) Glede meg tel neste innlegg. Du må kose deg masse masse videre, og ta godt vare på deg sjøl.
Superdupre klemma fra Veronica
Legg inn en kommentar