Workshop og praksisstart på barneavdelingen.

Oi oi oi, så deilig å bo i byen. Vi har det veldig flott her. Nå har vi litt mer å gjøre og tiden går da mye fortere.

I helgen har vi hatt workshop med en psykolog, Judy. En sprø dame, men veldig flink. Workshoppen gikk ut på at vi skulle bli bevisst på våre svake og sterke sider i livet, for å kunne bruke det i møte med pasienter. Fredag snakket vi om fortiden vår. Judy snakket mye og det meste var om henne selv og hennes erfaringer. Vi tegnet først en livslinje med negative- og positive perioder på hver sin side. Etter dette tegnet vi et livstre over hvordan livet vårt hadde vært og diskuterte hverandres tre to og to sammen. Deretter satt aller samlet i en ring og vi beskrev en del på partnerens tre som hadde gjort spesielt inntrykk. Dagen var spennende, men også veldig slitsomt. Lørdagen handlet om å bearbeide følelser fra dagen før og å beskrive situasjoner fra praksis og fra vår egen fortid. Det var veldig rørende å holde på med dette og de fleste av oss felte noen tårer. Alt i ett var denne helgen fantastisk spennende. Jeg har lært mye om meg selv og om andre i gruppa. Vi var sammen med de fire fra Bergen og Terje fra Nesna. Det ble en god mulighet til å bli bedre kjent med dem og. Vi har tegnet, lekt med plastelina og brukt bilder.

Ellers så er vi blitt kjent med noen av de lokale, både svarte og hvite. Vi har fått kjent litt mer på hvordan raseskillet her nede er, men vi holder oss veldig nøytrale. Jeg hadde aldri forestilt med at det skulle merkes så godt. Rasismen går begge veier. Judy fortalte at det var verre i disse små byene, enn i de store. Jeg og Nina skulle handle kjøtt på et kjøttmarked sist helg. Det var ganske lang kø og vi stilte oss bakerst. Etter en liten stund i kø kom en hvit dame og spurte om vi fant det vi skulle ha. Vi sa at vi bare ventet i kø for å kjøpe kjøtt, men hun insisterte på å gå bak disken og hente det til oss. Vi så sikkert ganske lost ut, men dette har hendt en del ganger før så jeg tror ikke det var grunnen. Jeg synes det er litt flaut og prøver å bare overse det, men vi presser oss frem. Ubehagelig og uvant.

Fra onsdag til i går har vi bodd i leiligheten til Lucky og nå er vi flyttet inn hos en familie. De virker veldig hyggelige, så jeg tror vi vil få det fint her. De har tre barn og en liten hund. Hunden holder på å gjøre oss sprø om natten, så jeg er overlykkelig for at jeg tok med ”sov i ro”. De lager oss middag og handler inn all maten. Deilig. Torsdag er planen å dra ned til Coffee Bay og være til søndag. Det blir godt å komme seg bort litt og spesielt til å være med havet.

Tidligere har vi trodd at alle skulle utføre resten av praksisperioden på tuberkulosesykehuset, men det var ikke rett. Vi får minimalt med informasjon og det lille vi får er i siste liten. Nå i helgen fikk vi beskjed om at jeg og Nina skulle ha praksis på barneavdelingen ved sykehuset, Helene og Monica på tuberkulosesykehuset for barn og Reidar på et ungdomssenter for hjemløse gutter. Jeg synes det var helt fantastisk, fordi jeg vil lære om barnesykdommer og hvordan det føles å jobbe med barn. Barna på barneavdelingen er veldig syke og det som går igjen er underernæring, tuberkulose og meningitt. Sykepleierne sier at foreldrene venter med å ta barna med til sykehuset og når de først kommer er det vanskelig å behandle dem. Derfor dør veldig mange her. I går hadde det vært to eller tre dødsfall på avdelingen, så vi var med å skrive dødsattestene i dag. Jeg synes at det er veldig spennende, men det er utrolig tungt å se hvor vondt mange av barna har det. De gråter mye.

I dag er det bare en uke igjen til Jørgen setter seg på flyet ned hit. Jeg gleder meg som et barn på julaften og teller ned dagene. Den siste siden har gått veldig for og jeg har det fint her. Nesten sånn at jeg gruer meg litt til å forlate Sør-Afrika nå. Tenk at det bare et tre uker til jeg er hjemme igjen. Gleder meg til å komme hjem til hverdagen og til å møte alle dere igjen. Sees snart. Klem fra Silje.