Enda en uke i Maboloka (ikke Masakala, som vi trodde det het) har gaatt og vi har fulgt opp pasienter.

I brosjyren fra gjestehuset vi bor i staar det ”Masakala traditional guesthouse”. Vi tok det da for gitt at det het Masakala der vi bor. Men paa tur fra Matatiele sist helg sa vi til sjaaforen at vi skulle til Masakala og han kjorte helt motsatt retning. Etter en liten stund fikk vi ordnet opp i missforstaaelsen og vi kom oss paa rett vei, opp til Maboloka. Det var faktisk deilig og komme tilbake. Som aa komme hjem. Gu, det blir trist naar vi neste onsdag skal pakke sammen og dra derfra. Naa har vi det kjempe flott der oppe.

Mandagen trodde vi at vi skulle faa omvisning paa en klinikk, i tilfelle vi senere skulle dra dit med pasienter. Men som vanlig endrer avtaler seg og vi endte opp med aa dra til Department of Health. Der fortalte sjefen om hvordan systemet her nede fungerte, hvor mange klinikker de hadde osv. Ogsaa snakket hun mye om hvor glade de var for at vi viste interesse for dem og bla bla bla. Det var greit aa vaere der, men vi hadde jo litt lyst aa se hvordan ting er i praksis. PK forklarte senere at de her nede er mer stolt av hvordan de styrer ting her nede, enn av det som skjer i praksis. Og at vi derfor ble bedt om aa komme dit heller. Og det kan jeg jo forstaa, for i praksis fungerer ikke ting helt som hjemme. Noen av oss ble en dag med til en HIV-positiv pasient som var blitt skikkelig syk. De paa senteret hadde ringt ambulanse tidlig paa morgenen. Da vi var der rundt klokken ti, laa pasienten med svaert hoy feber, feberkramper, prikkete utslett over hele kroppen og hun klarte ikke aa boye nakken ned mot brystet. Og det stinket inne i jordhytten. Vi tenkte med en gang sepsis (blodforgiftning) og meningitt (hjernehinnebetennelse). Vi fikk en av the caregivers til aa ringe ambulansen igjen og si det vi mente at det kunne vaere. Da fikk dem beskjed om at ambulansen var opptatt og kunne i hvertfall ikke komme for etter klokken to. Hadde dette skjedd i Norge hadde det vaert store avisoppslag dagen etter, mens her er det helt vanlig. PK fortalte om en venn av han som hadde dodd her nede for to uker siden. Hun ble innlagt paa sykehuset med meningitt paa en torsdag, og fikk ikke se lege for paa mandag. Alt for sent. Terje, som er i praksis paa sykehuset, fortalte at de der kunne trekke opp medikamenter i sproyter, for saa aa sitte aa fikle med sproytespissen. Lite hygienisk spor du meg. Hvis vi blir syke mens vi er her, skal vi rett til et privat sykehus!

Tirsdag dro jeg og Monica til pasienten som vi har valgt aa fulge opp. Hun jeg skrev om sist lordag, med faren som spurte oss om fremtiden. Vi fikk med oss Alice, som er sjef paa Bathehi Bak Gotso. Vi snakket med pasienten om aa akseptere sykdommen og fokusere paa de positive sidene med livet. Vi gav henne papir og to forskjellige farger. Men den ene skulle hun liste opp det som oppleves tungt med sykdommen, for saa aa avslutte med det som er positivt med livet – det hun har aa se frem mot. Fra aa vaere en skamfull og noe ulykkelig person, saa det ut til at hun blomstret litt opp etter vi hadde snakket med henne. Alice kom med et eksempel fra en anne HIV-positiv dame som hun hadde fulgt opp. Denne damen hadde det forferdelig tungt og alt gikk imot henne. En dag hadde hun sagt til viruset: ”HIV-virus listen to me, you are in my body, but you can not make me tired anymore. It is my body”. Jeg syns dette passer kjempe fint for de som sliter med denne sykdommen. Vi avtalte aa folge opp pasienten, men gjorde det hele tiden til hennes valg om vi skulle komme eller ikke. Hun har faatt saa mye tid hun trenger til aa skrive opp tankene, men vi har avtalt aa se paa det sammen paa mandag.

Onsdag var vi paa senteret og undersokte flere av de som jobber der. Det er mye dehydrering og hoyt blodtrykk blant befolkningen. For det forste saa er det stor vannmangel og derfor liten tilgang paa vann. For det andre saa er de ikke vant til aa drikke hele dagen, slik vi gjor. Saa vi prover aa motivere dem til aa drikke ofte og hele tiden ha med seg vann. Et godt tips mot hoyt blodtrykk er aa blande sitron i vann. Det skal vist virke kjempe bra. Senere ordnet vi et mote med alle som jobber der, hvor vi hadde en rapport om det vi opplevde ute blant pasientene. Slik som vi har i helsetjenesten hjemme. Den eneste mannen som jobber paa senteret skulle fungere som tolk, men han tok etter hvert over showet. Saa det gikk fra erfaringer og sporsmaal rundt vanskelige pasientsituasjoner, til hvordan alt der legges opp og hvordan HIV oppleves.

Torsdag hadde vi veilederen og en student fra Nesna paa besok. De ble med oss rundt til pasientene, men denne dagen ble vel ikke saa vellykket som det vi hadde haapet paa. Foler vel at det ikke passer helt aa skrive alt her, saa det faar vi ta naar jeg kommer hjem. Vi var hos vaar pasient. Hun har mange bivirkninger fra ARV-behandlingen (medisiner mot HIV). En av dem er kvalme og oppkast. Dette kommer som oftest rett etter inntak av medisin eller maaltid. For at hun skal faa i seg medisinen og alle viktige naeringsstoffene, saa gav vi henne en pakke kvalmestillende som hun skal ta for maaltid. Og hun fikk en liter vaeske intravenost. Saa satt jeg og Monica sammen med henne til vaesken hadde gaatt inn, ca. tre timer. Det var litt godt aa bruke litt tid sammen med henne. Vi fikk bygd opp litt tillit og snakket om diverse rundt hennes liv. Veldig laererikt!

Fredag var det skolebesok og Matatiele igjen : ) Vi hadde kjopt tegnepapir, tusjer og klubber. Saa tegnet vi sammen med dem og tok en runde paa hva alle ville bli. Det var mange soldater og politimenn. De fleste barna syns det var kjempe artig aa ha besok av oss, mens en liten forskolegutt begynte aa hylskrike. Han trodde at vi skulle ta han med oss. Jeg legger ved noen bilder fra skolen.

Etter skolebesok fikk vi sjaaforen vaar til aa kjore oss inn til Matatiele. Endelig litt luksus igjen! Vi var invitert til et hotell paa sor-afrikansk mat. Forst fikk vi en omvisning paa hotellet og det var ikke mer enn 1-stjernes. Fytti grisen de stygge hotellrommene. Og saa skittent! Saa hadde dem en bar for gutter og en for jenter. Maten var egentlig ganske god, men jeg og Monica startet med aa smake pa KUTARMER. Det er det styggeste jeg har spist. Det smakte bare baesj. Etter to sekunder i munnen, gikk det rett i servietten. Etter dette smakte ikke resten av maten saa godt.

I dag har jeg, Nina og Monica vaert oppe ved et basseng og badet. Vi har knallsol i dag. Det har ikke vaert saa masse sol oppe i fjellene, saa det er godt aa faa litt sol paa kroppen. Det kan vaere sol mens vi er paa jobb og naar vi kommer hjem er det overskyet.

Vi koser oss masse her nede og naa har vi klart aa bli vant til african time. Damene paa Bathehi Bak Gotso er haerlige. De er veldig interesserte i aa ha oss med til sine pasienter. Og naar vi gaar sammen med dem, roper andre etter oss og lurer paa hva de gjor sammen med hvite. Det er helt sykt hvordan systemet her nede mellom hvite og svarte fungerer. Det er hvite uteplasser og svarte uteplasser. Ingen er vant til at man blandes.

Jeg har skrevet en liste over ting jeg savner, ting jeg liker her nede og ting som irriterer meg her. Bare for aa huske paa hvordan det var naar jeg kommer hjem. Bestemors hjemmelagde kjottkaker, fisk og nystekte vafler staar hoyt paa listen over ting jeg savner! Selvfolgelig Jorgen, familien, svigers og alle gode venner. Jeg gleder meg til aa se alle dere igjen.

I kveld skal vi bare slappe av paa terassen, med litt godt aa drikke. Jeg haaper alt er fint hjemme. Horte om skytedramaet som har rystet Tromso. For en tragedie!

Gratulerer med dagen du har i morgen, mamma. Skal feire den i Levi om litt over en mnd. Gleder meg!

Jeg maa igjen takke for kommentarer. Det er godt aa hore hvordan det gaar hjemme.
Sees snart igjen :D Klem fra Silje.