Lyn, torden og mye regn.

Hei :) Dette innlegget ble skrevet i gaar, men nettet var i ustand. Saa her er den :)

Denne uka maa jeg innromme har vaert litt tung. Det har regnet ekstremt mye og av den grunn har vi ikke kunne gjore saa mye. Paa ettermiddagene har jeg for det meste ligget inne og bitt negler, mens Jo Nesbos ”Flaggermusmannen” ble mer og mer spennende. Jeg fikk lest den ferdig i gaar og er naa litt skuffet over at jeg ikke tok med flere av hans boker. Jorgen, du faar ta med en naar du kommer (om bare 2,5 uke). Og for de som ikke har lest Karin Fossums ”De gales hus”, saa kan jeg anbefale den. Gleder meg til aa se filmen.

Jeg har aldri opplevd lyn- og tordenvaer paa denne maaten for. Det lyser opp hele omraadet og braaker saa faelt at vi tror himmelen snart faller ned. Nina er livredd lyn og torden, saa for henne er det nok verst. Jeg synes for min del at det er litt spennende. Litt krydder i hverdagen. Og det kan vi trenge her oppe i fjellene. Jeg hadde kanskje ikke forventet aa faa dette vaeret mens vi skulle vaere i Afrika, saa naa angrer jeg litt paa klesvalgene mine. Jeg savner oljehyret, stovlene og paraplyen. Og siden den ene jakken min ble stjaalet i Durban, har jeg bare en jakke aa bruke her nede.

I begynnelsen av uka fikk vi besokt faa pasienter og ”vaar” pasient var bortreist mandag og tirsdag, i tillegg til at hun onsdag var saa trett at hun bare ville sove. Derfor har det blitt vanskelig med oppfolging av henne denne uken. Vi var hos henne i dag og gav henne en B12-injeksjon og snakket litt med henne. Pappaen er fortsatt like takknemlig for at vi hjelper henne. Han er en sot gammel mann. I gaar var vi i en annen landsby og besokte noen pasienter. Paa vaart siste besok kom det en hel gjeng med folk. De hadde sett bilen med oss hvitinger komme kjorende og alle ville ha hjelp. Vi folte at de fleste bare fant opp noe som feilte dem, for aa faa smertestillende og litt omsorg. Vi maatte stramme inn paa utdelingen av paracet. Vi foler og at de tror at vi kan hjelpe dem med alt. Hos en pasient spurte de om vi kunne hjelpe dem med aa skaffe rullestol til henne. Det var en dame som hadde hatt slag for to aar siden og var lam pa venstre side. Hun laa og satt paa en madrass paa gulvet hele dagen, hver dag. Selvfolgelig mener vi at det beste for henne hadde vaert aa faat seg en rullestol og kommet seg opp litt, men samtidig saa har ikke vi muligheten til aa skaffe alt de tror vi kan. Det er faelt aa maatte avvise dem og jeg skulle onske vi kunne gjore mer. De har det virkelig ikke lett her nede. Lite penger og mat, samtidig som de fleste lider av flere sykdommer. Noen har ikke raad til aa dra paa klinikken naar de blri syke og i tillegg faar de ikke all den hjelpen de trenger paa klinikken. Richard, sjaaforen vaar fortalte at de fleste her heller ville ha hjelp fra damene paa senteret naar de ble syke, enn aa oppsoke klinikken. Paa klinikken blir pasientene behandlet daarlig og kan gjerne faa kjeft fordi de er syke eller blitt smittet av noe. De faar ikke den omsorgen som vi laerer mye om hjemme paa sykepleieskolen.

Son jeg sa sist gang, saa skulle vi vaere oppe i Maboloka denne helgen, siden vi flytter ned paa mandag. Men paa onsdag var jeg, Nina og Monica saa lei av regnvaer og isolasjon der oppe at vi bestemte oss for aa dra ned til Matatiele i dag. Det er saa godt aa komme ned hit. Her har vi bad i samme bygg som vi bor i, elektrisitet (men for aa vaere aerlig, saa har vi vent oss til aa vaere uten det og trives med det), ordentlige dyner, internettcafe og mobildekning. Det beste er egentlig bare det aa komme seg bort.

Paa onsdag naar vi flytter ned hit, blir det litt lettere aa oppdatere bloggen. Saa jeg skal prove aa legge ut innlegg litt oftere da. Det er utrolig godt aa lese innleggene som kommer inn, samt alle fine mailer jeg har faatt. Tusen takk for det. Naa er halve reisen min over, saa jeg skjonner at jeg snart vil sitte paa flyet hjem. Litt rart aa tenke paa. Men samtidig godt. Jeg vet at alt ikke er like greit for alle der hjemme naa og at det er mye aa tenke paa. Men jeg haaper likevel at dere har det fint. Jeg gleder meg mye til aa mote dere igjen om 4,5 uke.

Jeg har faatt noen sporsmaal om hvordan man skriver kommentarer. Det er bare aa trykke paa kommentarene. Da kommer det andre har skrevet opp og det kommer et felt man kan skrive i. Ogsaa gaar det an aa klikke paa bildene for aa faa dem storre.

Klem fra Silje.